Urnes stavkirke

Stavkirkene er et enestående bidrag fra Norge til verdensarkitekturen.

I middelalderen ble det bygget trekirker i hele Europa. De fleste er borte, men i Norge er det bevart 28 stavkirker som vitner om avanserte byggemåter og utsmykninger i tre. Urnes stavkirke fra rundt 1130 er en av de eldste. Utformingen og de unike dekorasjonene gir oss innblikk i både byggemåter og religiøst liv og tro i Norge for tusen år siden.

Urnes stavkirke ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 1979.

Kirken ved fjorden

Urnes stavkirke fra rundt 1130 er ikke den første kirken på stedet. Spor viser at tre kirker har stått her tidligere. Urnes kan ha vært kirkested helt tilbake til den tidligste kristne tiden.

Plasseringen av kirken, dypt inne i en fjord, kan virke isolert, men i middelalderen var fjordene hovedfartsårer. Innerst i fjorden gikk veien videre over fjellet til Østlandet. Til vanns var veien kort til Bergen, Norges største by på den tiden, og derfra til resten av verden.

Stavkirkene

I middelalderen fantes det stavkirker i hele Nordvest-Europa. Etter hvert ble de fleste erstattet med steinkirker. I Norge kan det ha vært bygget over to tusen stavkirker, men også her er de fleste forsvunnet. Noen ble ødelagt i brann, mange forfalt etter svartedauden, og nye byggeidealer kom til gjennom århundrene. Mange ble revet da det kom nye lover for kirkebygg på 1800-tallet.

Bare 28 stavkirker er bevart i Norge.

Urnes stavkirke i Luster er trolig den eldste av Norges 28 bevarte stavkirker – kirker bygget av tre med bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller. I middelalderen sto det stavkirker i hele nordvest-Europa, i Norge kanskje mer enn 1000.

Tusen års historie

Urnes stavkirke har fantastiske utskårne ornamenter i tre som forteller oss mye om kirkens historie.

Innvendig har kirken utskjæringer fra 1130-tallet, mens kirkebenkene, prekestolen og veggmaleriene er fra 1600- og 1700-tallet. Til sammen skaper det et særpreget og stemningsfullt kirkerom. Av den bevarte kirkekunsten er det nordportalen og de andre utskjæringene på nordveggen av kirken som er unike. De har gitt navn til «urnesstilen» og er eldre enn selve kirken.

En kirke i endring

Urnes stavkirke har stått i nesten tusen år, til tross for store forandringer både historisk, politisk og religiøst. Interiøret har også gjennomgått endringer. Med reformasjonen kom benker til å sitte på og vinduer som sendte inn dagslys. Likevel er mye av den opprinnelige middelalderkirken godt bevart. De synlige endringene forteller historien om en kirke som har vært en del av en bygd og et samfunn i utvikling gjennom århundrene.

Urnes stavkirke sett innenfra. Den utskårne prekestolen er fra rundt 1690.

Nordportalen

Årringene i treet avslører at nordportalen er fra år 1070 eller kort tid etter. Portalen viser et langstrakt dyr, kanskje en løve, i kamp med buktende dyr og ormer. I kristendommen er løven et symbol for Kristus. Kanskje vises kampen mellom det gode og det onde. Den elegante dyreornamentikken bærer preg av keltiske, norrøne og romanske kunsttradisjoner.

Portalen representerer en stil som ble brukt på tvers av norrøn kultur og middelalderens kristne kultur.

Nordportalen på Urnes Stavkirke var opprinnelig plassert på vestfronten av 1070-kirka. Den er rikt utskåret med båndornamenter og elementer i vikingtradisjon, og har gitt navn til Urnesstilen.

Motivet i portalen er kjempende dyr med kropper som kveiler seg om hverandre. Dette blir tolket i kristen tradisjon som kampen mellom det gode og det onde.

De dekorerte søyle/stavhodene skåret i lavt relieff er iøyenfallende elementer i kirkerommets karakter. Av de 54 motivene er ingen er like. Utskjæringene viser menneskefigurer, ryttere, fabeldyr, eksotiske dyr, blomster og fugler. Relieffene er uvanlig godt bevart og enestående for Urnes stavkirke.

Dåpsfatet i messing var en gave til kirken fra ekteparet på storgården Kroken.

Bevaring

Interessen for å ta vare på stavkirker som kulturminner våknet i Norge på midten av 1800-tallet. Da Fortidsminneforeningen overtok Urnes stavkirke i 1881, bar den preg av forfall og manglende vedlikehold.

Hvordan skulle kirken best bevares? Skulle den tilbakeføres til det man trodde var dens originale utseende fra 1130, eller skulle den bevares slik den var ved overtakelsen?

Konklusjonen ble å bevare kirken slik den fremstod i 1881. Slik tenker man om bevaring også i dag.

Klimaendringer

Klimaendringene fører til et våtere, varmere og villere klima. Er endret klima en trussel mot stavkirken med bygningsdeler som er nærmere 1000 år gamle? Dette overvåkes, og kirken inngår i et nasjonalt miljøovervåkingsprogram for bygninger fra middelalderen. Kirken tas godt vare på gjennom gamle praksiser og metoder. Milebrent tjære som blir produsert etter århundrelange tradisjoner, påføres vegger og tak for å beskytte treverket mot sollys og nedbør.

Menneskene og landskapet

For å bevare kirken og miljøet rundt er menneskene viktige. Om sommeren jobber lokale ungdommer med å slå gress og enger for å hindre at landskapet gror igjen. For at området rundt stavkirken skal forbli et helhetlig miljø, trengs det mennesker som vil dyrke jorden, leve ved fjorden og skape liv på Urnes.