Kiitos paljon, Finland!

Etter fire inspirerende og intense dager i Finland på Nordic World Heritage Conference, sitter Martin og Anette igjen med mange inntrykk og refleksjoner. De har funnet seg en rolig krok på kontoret, med hver sin kaffekopp i hånden, for å snakke om opplevelsene sine. Verdensarv i Norden har stått i fokus med temaet «From Interpretation to Communication», og dette har vekket både nye tanker og spørsmål hos dem. Hva tar de med seg videre? Hva ønsker de å rette blikket mot i arbeidet sitt framover? Med minner om møter med både kjente og nye mennesker, naturskjønne opplevelser, gode måltider og varme badstuer, er det tid for å oppsummere både det faglige og personlige som konferansen har gitt dem.

Martin: Du er jo helt ny i jobben, Anette. Hva sitter du igjen med etter å ha deltatt på Nordic World Heritage Conference for første gang?

Anette: Jeg sitter igjen med veldig mange inntrykk! Først og fremst var det en fin opplevelse å komme til Finland og møte de som arrangerte konferansen. De var veldig stolte og ivrige etter å vise fram det de hadde å tilby. Jeg følte meg godt ivaretatt – de hadde stålkontroll hele veien.

Martin: Ja, det var imponerende. Finsk punktlighet på sitt beste! Jeg likte også at de hadde inkludert lokale studenter i avviklingen av konferansen. De var så engasjerte, og sa selv at de hadde blitt inspirert til å lære mer om verdensarv. Det var flott at de fikk anerkjennelse på slutten og fikk dele litt om hvor de kom fra og hva de studerte. Det hadde vært kult om vi kunne gjort noe lignende når vi arrangerer Verdensarvforum i november.

Anette: For meg, som bare var i min andre uke på jobb, var det ekstra spesielt å oppleve samholdet blant deltakerne. Det ble veldig tydelig for meg at mange av de som jobber med verdensarv står i lignende situasjoner, og jeg fikk innsikt i hva som fungerer godt, og hva som er utfordrende på flere av verdensarvstedene i Norden. Det var også hyggelig å møte alle de norske som var der. Jeg fikk virkelig trent på smalltalk-evnene mine.

Martin: Vi besøkte tre verdensarvsteder i løpet av konferansens fire dager, Verla tresliperi og pappfabrikk, Petäjävesi gamle kirke og Oravivuori. Hvilket sted syntes du var mest interessant å besøke?

Anette: Jeg synes det er vanskelig å svare på, for hvert sted hadde sin egen sjarm. Men hvis jeg må velge ett, må det bli Verla tresliperi og pappfabrikk. Det var interessant å få innblikk i det lille samfunnet som jobbet og bodde rundt fabrikken. Den eldste mannen pensjonerte seg vel som 86-åring, og han hadde jobbet der siden han var liten. Formidleren klarte virkelig å få meg til å forestille meg hvordan livet på fabrikken var. Det synes jeg er gøy – når jeg kan lage et lite rollespill i hodet om hvordan det en gang var.

Martin: Jeg likte også at de inkluderte menneskene bak historien, det kunne fort blitt en tørr oppramsing av gjenstander brukt til å lage pappkartonger til ammunisjon og sigaretter.

Anette: Det er viktig å blåse liv i menneskene som var der. Det gjør det lettere å relatere seg til historien. Det er noe spennende ved å få et lite innblikk i hvordan livet var før. Hva med deg, Martin? Hvilket sted likte du best?

Martin: Jeg tror det må bli Oravivuori, som er en del av Struves meridianbue. Helt siden jeg begynte i Norges Verdensarv har jeg syntes Struve er en fascinerende verdensarv, selv om den kan være litt vanskelig å forstå. I sommer hadde vi jo en gjeng traineer som jobbet med Struves meridianbue og utviklet et kjempegodt konsept for hvordan man kan gjøre den attraktiv for flere gjennom turopplevelser. Å besøke disse punktene og gå i fotsporene til de som en gang målte meridianbuen gir en helt annen forståelse av den fysiske jobben som ble gjort for å måle jordas størrelse og form.